Hvordan skal tannklinikken forholde seg til smittevern, stikkskader og avfallshåndtering?
Om man stikker eller skjærer seg på kontaminert utstyr vil det alltid være en risiko for at man via blod eller andre kroppsvæsker kan overføre smittsomme sykdommer, noen av dem alvorlige – som for eksempel hepatitt B og C eller HIV. For å påvise sikker smitte er det nødvendig med testing over tid. Det er derfor også en psykisk belastning å gå i uvisshet inntil endelig svar foreligger.
I 2013 kom det såkalte kanyledirektivet, og recapping (å sette hetten på kanylen etter bruk kun ved hjelp av hendene) ble forbudt. Forbudet kommer fra EU - Rådsdirektiv 2010/32/EU (1) Formålet er å begrense smitterisiko som følge av stikkskader.
Slike skader kan lett oppstå når plasthetten skal tres på kontaminerte kanyler etter injeksjon av anestesi, og når tannhelsesekretæren skal rydde bort og kassere brukt utstyr etter avsluttet behandling. Forbudet gjelder alle helsearbeidere og alle typer pasientbehandling. I odontologisk praksis er forbudet utfordrende. Man har ofte behov for gjentatte injeksjoner under behandling og må da ha sprøyte og kanyle «parat».
Dette vakte reaksjoner i flere odontologiske miljøer som påpekte de problemene denne formuleringen skaper for sylindrettebasert anestesi på tannklinikkene. Blant annet som følge av disse reaksjonene ble arbeidsmiljøforskriften sendt på ny høring fra Arbeidstilsynet.
De odontologiske lærestedene, akademikerne og NTF argumenterte for en oppmykning av fortolkningen av stikkskadeformuleringen - Arbeidsmiljøforskriften § 6 - 10. Etter høringsrunden ble forskriften endret fra 1. januar 2015. Teksten har nå fått følgende ordlyd:
«§ 6 - 10.Oppbevaring, håndtering, transport og avfallsbehandling
Arbeidsgiver skal etablere rutiner som er nødvendig for å sikre forsvarlig oppbevaring, håndtering og transport av biologiske faktorer på arbeidsstedet. Det skal etableres spesifikke rutiner for å ta ut, håndtere og undersøke prøver fra mennesker og dyr som kan inneholde helsefarlige biologiske faktorer.
Arbeidsgiver skal gi instruks om at innsamling, oppbevaring og fjerning av avfall skjer uten at arbeidstakerne utsettes for helsefare. Avfallsbeholderne skal være klart og entydig merket og om nødvendig helt tette. Avfallet skal om nødvendig uskadeliggjøres ved passende forbehandling.
Arbeidsgiver skal sørge for at sikre avfallsbeholdere for spisse eller skarpe gjenstander plasseres så nært som mulig stedet hvor slikt utstyr håndteres eller kan finnes.
Hette skal ikke settes tilbake på kanyle etter bruk, med mindre det benyttes utstyr som eliminerer faren for stikkskade.»
Forskriftsteksten må fortolkes slik at man ved bruk av egnet utstyr kan recappe sprøytespissen med én hånd og på denne måten eliminere risikoen for stikkskader. NTF argumenterte for å bytte ut ordet «utstyr» med «prosedyrer» og begrunnet dette med at en del utstyr på markedet ikke er tilfredsstillende, og at utstyret må kombineres med prosedyre for å sikre «eliminasjon» av fare for stikkskade.
NTF vant ikke fram med dette, men ordene «fjerne risiko for stikkskade» er skiftet ut med «eliminere fare for stikkskade» som kan fortolkes noe mildere.
Konklusjonen etter dette er at man kan recappe sprøytespisser gjennom en-hånds-prosedyre ved bruk av bordholdere. Det betyr samtidig at andre løsninger med låsbare ytre sylindre er godkjente som utstyr etter forskriften. Det man ikke kan gjøre er å sette hetten tilbake med håndholdt sprøyte. Totalforbudet mot recapping forsvant.
I tillegg til tiltak for å unngå stikk ved håndtering av kanylene må man også ha tilgjengelige kontainere for håndtering av skarpt risikoavfall.
Sikrede og merkede beholdere skal plasseres så nært som mulig stedet hvor spisse eller skarpe gjenstander eller injeksjonsutstyr benyttes. Avfallsbeholderne skal være klart og entydig merket, og om nødvendig helt tette.
Et nytt tredje ledd i forskrift om utførelse av arbeid § 6-10 ble senere lagt til.
”Arbeidsgiver skal sørge for at sikre avfallsbeholdere for spisse eller skarpe instrumenter og
Injeksjonsutstyr, skal plasseres så nært som mulig stedet hvor slikt utstyr brukes eller kan finnes.”
Referanser
Artikkelen er skrevet av Aina Eliassen